Frisbeegolf på sitt mest brutale!

Dato

17

Lørdag 18.juni gikk Konsmoparken Open av stabelen, og det ble intet mindre enn braksuksess! Til tross for heftig vindforhold koste vi oss gløgg  i sola på en strøken bane takket være en heidundrande dugnadsinnsats av klubbens medlemmer. @Kjell Morell skal ha en takk for å låne oss aggregatet som gjorde at svigersønn Filip Nepstad, sammen med Kjetil Løland,  fikk snekret sammen det nydelige nye platået til kurva på hull 9. På kommando fra Banemester Pål og styremedlem Benjamin dro Simen Ougland i gang saga dagen før turneringen for å åpne opp fairwayen litt for å endre hullet til en par 4. Hullet ble nydelig, men mange skulle nok ønske at det fortsatt var en par 5 for i løpet av 2 runder med golf klarte INGEN av våre 69 deltakere å komme seg under par på hullet. Mulig Simen må fram igjen med sava?

Med nytt par på banen (59) måtte det også opprettes ny sløyfe i metrix og banens nye rating viser at turneringen ble spilt i meget krevende forhold! Paret gikk fra å være rata til 916 til 952!

Klassene det ble konkurrert i var Open, junior og Master. Hele 56 deltakere i Open, 7 i master og 6 i junior. Dramatikken var så heftig i Open at det referatet spares til slutt. Det vil også komme youtube-film av dramatikken, så om du vil se filmen uten å vite hva som skjer bør du vente, men du må belage deg på å vente en god stund. Filmen vil ikke bli klar med det første.

Junior:

f.v. Trond Rasmussen, Tobias Lende, Jonathan Kvelland

Konsmogutten Trond Rasmussen viser igjen at øvelse gjør mester. Denne ungfolen bruker mye tid på terpe teknikk og forbedre spillet sitt på banen. Det gir uttelling, og denne gang gikk han til topps på pene 8 over par totalt. Dønn solid i krevende forhold. Gratulerer. Noen kast lenger bak følger en enda yngre Konsmoalbaner som også trener som en galning og byr på strøken kasting. Tobias Lende er en gutt for fremtiden og med sin totalscore på 13 over par viser han at han takler vind og press bra allerede og tar sølvmedalje. Bronsa hentet ingen ringere enn Jonathan Kvelland som også stadig vekk tar skritt i utviklingen. CTPen på hull 2 rappet han og til seg, og viser at han har stålkontroll på hullet han Acet forleden dag. Gratulerer.

f.v. Jostein Ørum, Roar Bakken, Arne Gletne

Pluss 40 klassen bestod av 7 godt voksne menn. Med besøk av Sukkevannlegenden John Ivar Tonstad og solide Jostein Ørum skulle hjemmefavoritten Roar Bakken virkelig få jobbe hardt for seieren. Men det var Jostein som viste seg som den ekte mesteren. Spesielt i første runde, under de tøffe forholdene. +6 og hele 7 kast ned til Roar, hjalp det lite at Roar dro til med den beste runden i klassen med +2 i finalen. Jostein hadde kontroll og klarte +3 i finalen også. Sjefen over lostkassa vår, Arne Gletne kjempe en knallhard kamp om bronsen mot Tonstad. Til slutt ble det han med mest kjennskap til banen som kunne kle seg med medaljen om halsen. Det avgjorde han på hål 12 og 14 med bedre resultater enn parkameraten. Kniving av beste merke. Selv om det var om tredjeplassen.

Open:

For den virkelige kampen om heder, ære og bøtta står i hovedsak Open klassen for denne lørdagen.  Med 56 deltagere var liten tvil om at ambisjonsnivået hos de mange tilreisende var todelt. Hederen med å krones som Konsmoparkens konge for en dag er en ting. En like viktig sak de siste årene har vært å havne blant de 4-5 beste etter runde 1. Da er de nemlig sikret plass for Lead Card for en ganske så omfattende og gjennomført tv-sending av finalerunden. Dette er tredje året på rad dette nå skjer, og forventingene er ganske store. Sendingen blir tilgjengelig på YouTube i løpet av sommeren.

Og uten å spolere hele referatet, denne lørdagen bød på i overkant mye tv-vennlig dramatikk i kampen om seieren.

For selv om Ridderen av de tunge Vindkast hadde bestemt seg for å gjøre sitt til at dagen skulle bli så vanskelig som mulig, var det imponerende tett toppliste etter første runde. Faktisk så tett at vinneren av den første utgaven i 2019, Simen Ougland, klarte å spille seg likt med to andre. Han satte nemlig en råsterk parkert birdie på sitt siste hull. Dermed måtte det diskflipping til for å plukke ut den som ikke fikk plass på Lead Card. Dessverre for Simen endte hans disk som den skilte seg ut, og dermed måtte han ta til takke med å spille på et råsterkt Chase Card, med blant annet Mathias Josdal og Kristoffer Åmland, hvor alle de 4 spillerne der var på skuddhold for seier.

Bak der igjen jaget de lokale Eivind Erland (+1).  Forhåndsfavoritten og den høyest rankede spilleren, Sindre Rosseland Sørli, fikk en tøff førsterunde og måtte virkelig jage bakfra etter +4. Sindre var i strålende humør i pausen og la igjen ros til både den ene og den andre. En vinnerskalle med et vinnerhjerte.

Dermed bestod lederkortet av Are Åmland (Lyngdal) på råsterke -5. (Hvorfor hyllesten til “dark horse of the good Åmland family” forsvant ut av referatet er det ingen som helt forstår. Men det glir inn i hele poenget egentlig. For det var ikke mange som så at lillebror til kameramannen skulle gjøre det som bortimot må regnes som tidenes runde i de tøffeste forholdene. Are klemte inn fantastiske 10 birdie i denne runden, og etterforskes nå for “å kunne stille stormen”. At Åmlandbrødrene i det hele tatt spilte en haug av hovedroller i dette teaterstykket er en liten skandale å uteglemme. Også Kristoffer var råsterk og spilte på chase card. Mens Mats altså er vår viktigste representant i kameracrewet med sin krydderfilming og regi. )

Stian Sundnes (Konsmoparken), en komet som egentlig startet å spille i fjor, lå som nr 2 på -4. Bak der fulgte to av hjemmefavorittene Benjamin Løland -3 og Pål Nepstad (-2). Sistemann som også fikk plass i finalen var Eirik Ranneberg-Nilsen (-2) fra Sukkevann Frisbeegolfklubb. Selv om det høres ut som det var et Lyngdal kommunemesterskap, så var hovedtyngden av utøverne fra klubber rundt forbi på Sørlandet. Sukkevann hadde en stor delegasjon. Søgne, Eigersund og Sandnes hadde også sendt sterke lag.

Men i den andre runde, som du jo kan se alle kast fra senere i sommer, ble altså nok en thriller.

For selv om både Stian og Pål startet bra, hadde Sindre Sørli virkelig våknet bakfra. Han spilte sammen med Filip Nepstad, og midtveis hadde de to spilt seg inn i topp 3 sammen med Eivind Erland og Mathias Josdal. Kamerafolket fikk litt panikk og var redd vinneren skulle havne utenfor dekning.

Det skulle vise seg å være ubegrunnet. For sakte, men sikkert seig Stian og Pål ifra. Med jevnt spill uten de store feilene i tidvis enorme vindkast, sa de farvel til de andre på legendariske hål 16. «Mandohekkfjellet». En 3-ganger dobbelmando, rett som ei snor, skremmer vettet av de fleste også når det er vindstille. Det var her Benjamin Løland nesten rota vekk seieren i fjor. Stian måtte riktignok tåle en bogey (+1). To av få birdier stod nevnte Filip og Sindre for, noe som til slutt sendte dem opp på den firedelte 5.plassen.

I front hadde fjorårsvinneren Benjamin allerede gitt opp kampen om seieren, og overrumplet alle fullstendig da han bestemte seg for å å gå «the impossible shot» på hål 17. Hullet spilles som en dobbel øy, hvor andre øya ligger med en diameter på 13 meter ca 145 meter unna. De vanlige dødelige spiller seg greit inn i enden av øy 1, og legger en kontrollert approach på 50 meter under kurva for en birdie. «Benjamin Longarms» klemte til han … Ryktet vil ha det til at disken flyr ennå. Ryktet er feil, og resultatet kan sees på filmen.

Sundnes og Nepstad gjorde som fornuften tilsa. Begge la seg fint opp, og gjorde seg klar for birde. Men sjokkerende nok misset Sundnes putten fra 7 meter, og  Nepstad kunne fornøyd se at han lagt 8 lange fingre på trofeet med sin birdie. Før siste hull, hadde han overtatt ledelsen fra Stian, som nok kokte en smule innvendig, på et hull han har prikka inn birdie på birdie på treningsrunder.

Hål 18, er egentlig en ganske grei avslutning. Men erfaringsmessig er det enormt mange interne konkurranser som er blitt avgjort her. Nepstad skulle kaste først. Mannen som så godt som har designet denne banen fra første hull til det siste. Mannen som har stått på hodet sammen med en deilig dugnadsgjeng for å gjøre banen perfekt klar til turneringa i ukesvis nå. Nå skulle bare kjøre en forholdsvis enkel forehand approach med sin kjære Zone. Mannen som kjenner hver en bekkestein, mandopinne, trapp, bro og gresstrå i hele parken. Født og oppvokst to gode drives unna kurva det skulle avgjøres på. Hva skjer? Jo, nervene skjer. Da disken forlot hånda så den allerede livredd ut. Du kunne formelig høre den skrike: «Jeg vil ned, jeg vil ned!!!» Og ned gikk den. Etter ca 40 meter. Med 40 meter igjen.

Så hva gjør da en mann som skal kaste etter Andreas Torkildsen? Jo det samme som man har gjort om og om igjen på trening. Stian har spilt og vært topp 3 på nesten samtlige konkurranser han har spilt i vår. En vinnerskalle som starter en ny runde igjen kl 22.00 for å «hevne seg på front 9». Hva trekker han ut av hatten. Et parkert utkast. Det vil si at han havner ca 3 meter fra kurv.

Presset har totalt endret seg. Nå vet Pål at Stian vil få birdie, dermed MÅ han fikse par for å få omspill. Nok en gang skal den trofaste grønne Zonen fram. Han virker mer selvsikker. Irritert på forrige kast, men helt sikkert klar for å riste det fort av seg. 3 sekunder senere har han fått kjenne på frisbeegolfens aller største plage!

Trær!

Et lite spark i den siste hindringen gjør at disken havner litt til venstre for kurv, og bak det aller siste treet som gjør en putt ekstra vanskelig. Med nesten to meter på flåttsokkelesten er rekkevidden større enn føddan, og med en pantermyk spagat har han skaffet seg nesten fri sikt til kurv.

Så kommer Ridderen av den Blytunge Vind. Det skjærer gjennom marg, bein, tenner, kamera og trær. Det blåser en vind bare en sørlandsk vekkelsesvind kan konkurrere med. Pål venter. Og venter. Og venter.

Langt over de 30 sekundene han egentlig har til rådighet. Frisbeegolf er en gentlemans sport, og i en slik situasjon ville en aldri meldt feil på monstanderen. Dette er dagens viktigste kast. Og det må i. Skal parkens sønn endelig få løfte trofeet?

Så går alt i svart.

Det kimer i kjettinger, men det er ikke Pål. Det er Stian Sundnes som putter inn sin birdie og strekker alt han har i været. Publikum, som er blitt mange de siste minuttene, applauderer for en vinner som ikke engang hadde kastet en konkurranse før senhøstes 2021. Men at han har lagt ned de nødvendige 10.000 timene tror vi faktisk han allerede nærmer seg. Stian Sundes kan krones til vinner av Konsmoparken Open 2022. Totalscoren hans ble -8. Mathias Josdal endte som tredjemann på -3, og Eivind Erland på -2.

Og Pål Nepstad spør du? Jo han bomma putten, fikk bogey. Tapte gullet. For andre år på rad. Men han viste storhet ved å gjemme skuffelsen bak solbrillene, gratulere en verdig vinner, og fortelle at det var en fantastisk gøy runde å spille. For slik kniving er det frisbeegolfen handler om.

f.v. Stian Sundnes, Pål Nepstad, Mathias Josdal

Den det gikk i svart for var undertegnede. Som visste at vi hadde fått sportsdramaturgi på det aller beste. Og at han hadde det på tape.

Gikk du glipp av å spille turneringa? Det kommer garantert et neste år.
På onsdager har du mulighet for å spille banen under ukesgolfen. Da vil altså du altså kunne score meget pent med metrix poeng, på en bane som et par nå er verdt 962 poeng. Velkommen 😊

Share on facebook
Facebook
Share on twitter
Twitter